Goodbye Philadelphia

Nå har jeg byttet til blogg.no!
www.sandraiengland.blogg.no, akk, hvor kreativt.

Monster monster monster workout

Blodge (biologi), TOK, fri og engelsk. Alt for mye på én dag, men jeg kan vel egentlig ikke klage. I fjor hadde jeg dobbel norsk, dobbel tysk, dobbel matte og dobbel naturfag hver eneste tirsdag. Uansett. Etter skolen hørte jeg Steen spille trompet- åh, jeg vil også være musikalsk. Jeg husker med skrekk da jeg skulle prøve klarinett en gang. Det gikk ikke bra. Ifølge Steen er ikke det så rart, jeg er nemlig en saksofonspiller. Igjen. Skulle ønske jeg var musikalsk. Etter en alt for lang, men koselig skoledag møtte jeg Hanna, og vi hadde et aldeles utmerket, romantisk måltid på Pizza Hut. Hadde stearinlysene vært på plass, hadde det vært den ultimate date. So far, so good. Da vi hadde spist oss gode og mette, ruslet vi til Kingsmead og betalte for Monster Workout. Jeg lover deg- navnet var aldeles ikke malplassert. Du kjenner kanskje følelsen av å være på feil sted til feil tid? De som kjenner meg, vet kanskje at jeg ikke har så veldig god koordinasjon, og det gikk litt i surr for meg da vi skulle hoppe opp og ned og veive med armene samtidig som vi løp rundt. Komplisert selv for den mest topptrente ol-utøver, spør du meg (så spør jeg deg... eh, jokes). Vel. Etter ti minutter var jeg absolutt utslitt, og følte at jeg var på besvimelsens rand. Da kommer dommedagsbeskjeden: SIRKELTRENING! Situps med medisinball, step, hoppetau, vekter, og armhevinger. Jeg følte meg som en komplett idiot- heldigvis hadde Hanna et ganske fortvilt uttrykk hun også, så jeg følte meg mindre alene. Som med alle andre ting, tok Monster Workout også slutt. Jeg trodde jeg hadde krefter igjen, men da jeg skulle gå ut gjennom dørene klarte jeg liksom ikke å åpne den. Vi ble stående og lene oss inntil dem, rimelig slitne, da det kom en liten femåring og åpnet dørene på vidt gap, og så på oss med et temmelig nedlatende blikk. Flau? Bare litt.

...due to severe weather conditions...

Hva er det med engelskmenn og snø? I morges var det en halv centimeter, og med ett stenger alle skolene i Kent. Ikke Barton Court, da, såklart. Vel. Jeg gikk hvertfall på skolen, ikke tale om at jeg blir hjemme når det er sånn pinglesnø. Det var faktisk ganske kjekt, og i lunsjpausen fikk vi beskjeden- skolen stenger. Hvorfor er det ikke slik i Norge? Jeg har måttet ta med ekstra klær til skolen i alle år, nettopp på grunn av snø og regn, det er ikke snakk om fri fra skolen. Etter skolen gikk Afua, Hanna, Nina, Isabel og jeg til Costa Coffee, hvor vi satt i tre timer og bare pratet og lo. Jeg gråt faktisk, og jeg kan vedde på at jeg har fått masse magemuskler i dag. Helt sant. Apropos muskler. I morgen skal Hanna og jeg på Monster Workout. Hvor kult er ikke det? Jeg er redd det blir en tung onsdag. men hei- man kan liksom ikke droppe Monster Workout.

I dag har jeg og Maia underholdt oss selv med acapela.tv, det er kanskje litt barnslig, men se så søt!

Den sier "jeg er tykk, hjelp meg". Jeg elsker den.

"Lekser på Starbucks?"

Tro det eller ei, i går tilbragte jeg tre timer på Starbucks, med laptop, men uten internett og gjorde lekser. Med Charlotte. Det indikerer vel at jeg ikke fikk gjort så veldig mye, men jeg ble hvertfall ferdig med film- og kinesiskleksene, da. Det er alltids noe. Etter en stund kom Nicole, en venninne av Charlotte, og så kom Amanda og Josefine. Etter en stund fant vi ut at det ikke var særlig fruktbart å late som om man gjorde lekser når man egentlig ville sladre litt, så vi stakk ut i solskinnet (faktisk), og så kom Maia. Føler dette blir en handleliste over hvem jeg henger med, men det får gå. Slumdog Millionaire stod så for tur, for andre gang i mitt tilfelle. Vel, filmen er såpass bra at den fortjener å bli sett to ganger. Som Charlotte så fint beskrev den: "I'm absolutely speechless." Da filmen var ferdig møtte vi en stor utfordring. Mat. Alle var sånn halvsultne, men det var totalt umulig å bli enige om hvor man ville konsumere litt næring. Costa Coffee, Pizza Express... Dette er jo Canterbury, og mulighetene er endeløse. Helt sant. Til slutt endte vi opp på Pizza Hut, hvor orginalt, hvor kelneren til slutt ble litt irritert på oss, ettersom vi satt der i halvannen time og bare pratet, uten å kjøpe noe mer. Stakkars.
I dag har jeg gjort biologi, og trent med Afua. Jeg løp på tredemølle med frisk mot og humør på topp, men så skjedde det. En mann på rundt åtti stilte seg foran meg og begynte med heller kompliserte strekkøvelser. I en superkort shorts som ikke overlot noe som helst til fantasien. Jeg skjønner det ikke. Kanskje det var noe med t-skjorten min som skrek ut "hei du gamle mann, jeg har ufattelig lyst å se bakenden din mens du prøver å nå gulvet med tungespissen din". Nei. I dag er det også Andys bursdag, så vi har spist bursdagsmiddag. Den veide opp for den heller udelikate mannen.

I've got a sixth sense... I see dad people

Så nettopp "Not going out" på TV, og jeg fant det rimelig underholdende.
I dag var det Focus Day- temaet var tolerance and diversity, men jeg synes tittelen burde vært Holocaust. Det var faktisk ganske interessant (beste Focus Day så langt), sett bort fra at jeg rett og slett ikke klarer å holde øynene åpne når jeg må stirre på en PowerPoint i femti minutter. Herlighet. Og vær så snill, ikke bruk svart skrift på hvit bakgrunn. Publikumet ditt er dømt til trøtthet og en konstant trang til å trekke frisk luft.

Dagens sang er definitivt Feist- 1234, ettersom den ble spilt den siste perioden av Focus Day, og den minner meg sånn om Bård.

Sånn forresten...

Ja, i det siste har internett vært veldig lite samarbeidsvillig, men nå er alt i orden. Endelig.

London var supert- vi så et temmelig lusent vaktskifte utenfor Buckingham Palace, besøkte Natural History Museum og shoppet litt i Harrods. Dyrt, men hei- det er Harrods og totalt verdt det!

Mandag var det bokklubb igjen, det er så koselig! Tirsdag hjalp jeg til på Blean igjen, ungene er så søte, tenk knøttsmå femteklassinger med store smil og passelig poshe aksenter. Kinarestaurant sto senere for tur, da det var Charlies bursdag, og jeg skjønte faktisk noe av det som sto på menyen- på kinesisk, altså. Jeg har også vært på filmklubb, og i dag var jeg på sykehuset. Hurra. Dobbelt hurra om det viser seg at det er tilbakefall av salmonella, da skriker jeg i frustrasjon. Nå venter jeg på pakke fra mamma, må si jeg gleder meg. Og det er bare... femten dager til jeg får besøk. Stort smilefjes!

So it goes.

Internett har ikke vært helt på min side i det siste, så nå kommer en oppdatering.

Tirsdag var jeg i byen med Lamorna, Alice, Jess, Bastian og Jonas, onsdag ble jeg med i en filmklubb (ingenting kan sammenlignes med HUFF, da, tror det er fordi Bård var der) og jeg så Requiem for a dream- er du ute etter en litt twisted film er det den rette for deg. Jeg har også lært mer russisk, og i dag var satt jeg på Coffee and Corks med jeg-husker-ikke-hvor-mange andre, tror vi var femten på det meste, og spiste gulrotkake med rosiner i- det høres kanskje rart ut, men den var god. Alice, Lamorna, Afua, Sara(h?) og jeg gikk deretter på kino og så Slumdog Millionaire. Den var amazing, i mangel på et bedre ord. Gråt litt gjorde jeg, men den var så fin.

Dessuten holder jeg på å lese Slaughterhouse Five, derav tittelen. Frasen "so it goes" er brukt minst hundre ganger. Jeg tror boken kommer inn på favorittlisten min over leste bøker (det ville jo ikke vært noen mening i å ha en favorittliste over uleste bøker, vel). I morgen bærer det til London; Natural History Museum, Science Museum og Harrods- gammelt nytt, med andre ord. Blir uansett kjekt å dra dit igjen, er tross alt... eh... fem? seks? år siden jeg var der sist.

Kanini, kanin og kanina

Så var det tilbake til skolebenken, da. Litt vondt å gå, vet ikke om det er fra yoga eller dansing, men smertefullt er det. I lunsjen snakket Hulda på islandsk, jeg på norsk og Aidan på hollandsk, det koselige er at vi faktisk skjønte hva vi sa. Litt, hvertfall. "Det er en kanin" og regnbuens farger var klassikere. Nå må jeg gjøre litt biologi (whoops, skal inn i morgen), og så stikker jeg til Kingsmead med Karina- fitnessyoga!

Macarena på irsk

En stund siden jeg har skrevet nå, som har sin naturlige forklaring. Torsdag kvelte jeg meg selv med engelskpresentasjonen, som jeg fremførte på fredag. Jeg trodde jeg skulle besvime av nervøsitet. Etter skolen hadde jeg russisk, ruslet hjem, ruslet til byen igjen og møtte Karina, ettersom vi hadde avtalt å trene sammen. Hurra! Jeg fikk ikke opprettet medlemsskap, men det skal jeg gjøre i morgen. Lørdag vekket mamma meg kvart på elleve, kan du tenke deg noe så grusomt? Hvertfall, litt senere møtte jeg Karina og ti andre ved "the clockless tower", spiste på Pizza Express og drakk kaffe på Costa.

Senere gikk vi til Tesco, og måtte løpe til toget- det må ha sett morsomt ut, femten ungdommer med vesker og poser løpende ned High Street og inn på togstasjonen. Det viste seg å være meningsløst, toget kjørte fra syv av dem, mens jeg og noen få heldige rakk å hoppe på før det kjørte. Klokken åtte var Aidans hus stappet med folk, og alle (!) danset Macarena på kjøkkenet. For å sitere en gutt (jeg tror han het Mike): "I love your accent- you must be Irish" Hvorfor sier alle at jeg høres irsk ut? Det gir ikke mening.

The Road

Tittelen er en bok skrevet av Cormac McCarthy, og den er virkelig bra. Sånn deprimerende og trist, men det er en god bok. Hvertfall de 150 første sidene, har ikke rukket å lese mer. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg begynte på den på mandag.

Så. Mandag var det tilbake på skolen, kan ikke si det var så ufattelig kjekt, men jeg joinet en slags bokklubb, om man kan kalle det det, hvor vi drakk kaffe og latet som om vi var intellektuelle amerikanere, for å sitere Mr. Hodgkins. Det var supert.

I dag fyller Karina 17, så etter skolen gikk hun, Moritz og jeg til Cafe Nero og drakk kakao og spiste muffins. Cafe Nero er superhyggelig, og seriøst- jeg har aldri spist en bedre blåbærmuffin.

På fredag har jeg engelskpresentasjon, og jeg gleder meg ikke. Legger ved bilder som får meg i bedre humør- desember 2007, det virker så lenge siden! Tenk, jeg hadde regulering. Usj.

Afternoon tea-party

I dag har jeg oppholdt meg på et hotell sammen med venner- jeg tror vi var tolv på det meste. Vi drakk te og spiste scones, noe som er veldig engelsk. Jeg elsket det.
I går hadde vi besøk av dragen, som kunne opplyse at Bård ikke får besøke meg før etter påske. Hva i all verden er det for noe? Jeg ble ganske sinna, men hun er ikke verdt det. Jeg får bare bite i det sure eplet og vente. Æsj.

Jeg er ikke alene lengre!

Jeg er offisielt ikke den eneste utenlandske studenten i matteklassen min. Seks (tror jeg) nye jenter fra Tyskland og Ungarn begynte i matteklassen i dag, og Mrs. Berry ble nesten forvirret over så mange "foreign students" i ett klasserom. Dessuten har vi om sannsynlighet, og det er hvertfall noe jeg er flink i og kan fra før- i motsetning til standard avvik og box-and-whisker-plot.

Oh, I thought it said "bitch" and "amnesia"

Steen, du redder meg fra å dø en langsom og smertfull død i biologitimene.

Siden sist- snakket med Martine og Victoria, gjort det overraskende bra på den ekle biologiprøven, fått klistremerke i matematikk, sett "Memento" (anbefales!) og opplevd engelsk snø (vel, snø og snø fru Blom)!

Æsj, nå savner jeg dere! Jeg vil til Voss og stå på ski i tjue minus. Innrømmer at jeg gleder meg litt til neste vinter- forhåpentligvis blir det Hemsedal, Voss og garantert Kvamskogen.

Ja, de ingeniører! Især de yngre! De er verdens utøy!

- Bjørnstjerne Bjørnson.

Burde jeg vurdere en karriere innenfor et annet felt? Jeg er så vinglepetter, eller vinglepetra er vel kanskje mer passende. Jeg har liksom alltid villet bli ingeniør, selvom jeg har hatt perioder hvor skuespiller, lege, psykolog eller forfatter var fremtidsdrømmen. Jeg er så vanvittig usikker. Jeg forstår matematikk, men er ikke sikker på at det er nok til å få jobb som "utøy". Jeg skulle ønske noen kunne borre seg inn i hjernen min og si hva jeg burde bli, og ikke gi meg de dumme svarene som "du kan bli hva du vil, du". JEG VET IKKE HVA JEG VIL BLI, det er det som er problemet! Jeg vet at jeg ikke vil bli stuepike, lærer, kokk, musikant (haha, stakkars dere om jeg hadde blitt noe innenfor musikk), bussjåfør eller butikkdame. Det er da alltids noe.

SALE- gotta love it

I juleferien har lommeboken fått svi litt. To par sko, en del klær, undertøy, cd'er, kinoturer... Unnskyldningen min er at det er januarsalg, og at man ikke får det billigere enn dette. Skoene kostet tilsammen £27- det er 270 kr! Dessuten har jeg vært flink i det siste, og nå er det full skjerpings til Dublin, hvor jeg skal tillate meg selv å fylle opp kofferten med deilige, nye klær.Siden sist har vi besøkt Dungeness (en strand), hvor det var fint og koselig, sett bort fra at vi kjørte forbi en død grevling. Stakkars grevlingen (i taket... oh no, bad joke.)

Vi har også vært i Margate og handlet litt. Det var sykt billig! Hvor kan man få tak i to bh'er, to cardigans, et par sko, en tynn genser og en t-skjorte for under 30 pund? Jeg er så stolt av meg selv! I dag møtte jeg Charlotte i Canterbury (hysj, ikke si noe til sjefen) og jeg måtte være modell (vel, det er meg- jeg er meget lite fotogen) for et skoleprosjekt hun har. Vi shoppet litt (et lommespeil med lys(!) til fire pund er ikke så verst, eller hva?) og gikk på kino, surprise! Denne gangen så vi Bedtime Stories, åh, den var søt da.
(vær snill og ignorer de ekstra kiloene som har lagt seg på lårene mine)